Tur til Sauvasshytta!

Etter å ha vært på Tortenkøta på tirsdag slappet jeg av noen timer og så gjorde jeg meg klar til neste utflukt; Sauvasshytta!

Jeg og turfølget startet fra Jordbrua rundt kl halv ti på kvelden. Temperaturen lå på rundt 12-13 grader hele tiden og vi hadde det langt fra travelt.

Denne hytta er også en av Rana Turistforening sine flotte eiendommer. Det virker til å være litt byggeaktivitet for tiden, men denne natten var det stille.

Turen opp til Sauvasshytta er 9 km. Slakt og fint fjellterreng å gå i, så vi holdt god fart oppover, hele 3,7 km/t, faktisk, noe som er veldig uvanlig til oss å være.

Klokka ble nærmere halv ett før vi var fremme. Det viste seg å være ett menneske på hytta, men vi snek oss lydløst inn, spiste litt mat og slappet av en stund før vi startet på tilbaketuren. Men selvsagt klippet vi Ranatraskenkortet først. Klipp nr 23 for min del og nr 19 for turfølgets del.

Rundt kl halv tre begynte vi å gå tilbake. Skyene var blitt mørke og vinden hadde økt en del, men heldigvis hadde vi vinden i ryggen når vi gikk.

Det er umåtelig koselig å gå slik fra T-merke til T-merke. Når stien i tillegg er god, er det slett ikke noe problem å finne frem. Midt på natten er det ikke ett menneske å se, men vi skremte opp en og annen fugl innimellom.

Klokka var akkurat 05:00 når vi var tilbake i bilen. GPS'ene viste at vi hadde gått 18 km med en effektiv gåtid på 4 timer og 45 minutter, men at vi hadde vært på tur i 7,5 timer. En fantastisk tur i ett utrolig vakkert landskap.

Dette ble den siste Ranatraskenturen i juli måned. Nå er det geocaching i fokus en tid fremover. I skrivende stund er jeg på vei til MEGA-eventet i Umeå. Jeg gleder meg veldig, veldig mye!!!

Tur til Tortenkøta!

I det nydelige nordnorske sommerværet i går, fant jeg ut at det var like greit å kjøre ut langs Kystriksveien og få klippet Ranatraskenklippet på Tortenkøta. Køta eies av Rana Turistforening og står åpen. Bare å ta med litt ved hvis man skal sitte inne og grille noen pølser.

Som tenkt så gjort. En times kjøring utover til parkeringsplassen, så kunne jeg starte. Mens jeg holdt på å fikle med telefonen kom ei dame bort og spurte om det var her man starta opp til Tortenkøta. Jeg bekrefta det og slo følge med henne og datteren opp. Tøff til å gå i fjellet denne 9 år gamle jenta, det lover godt!

Vi brukte en halvtimes tid. GPS'en fortalte at det var 1,72 km til køta. Vi møtte masse folk på vei ned og i tillegg var det en god del folk oppe ved køta. Jeg bare klippet kortet mitt, tok ett par bilder og sa farvell til turfølget, så gikk jeg ned til bilen igjen.

Landskapet var blått og grønt som alltid. Fantastisk flott når solen skinner!

En tur på en times tid, ja og så pluss de 2 timene med kjøring. Mange turister langs veien. De som kommer langveis fra får virkelig sett Kystriksveien fra sin vakreste side. Jeg håper det veier litt opp mot hvor vanvittig dyrt det er å kjøre den (p.g.a. alle ferjene).

Nå skal jeg snart i gang med å pakke Cachebo (campingvogna) klar til helgas utflukt til MEGA-eventet (geocaching) i Umeå. Jeg regner med å starte i morgen kveld, eller torsdag formiddag. Dette gleder jeg meg veldig til, selvsagt, det er jo GEOCACHING!!! :)

I dag gleder jeg meg også masse over at Ranatraskenklipp nr. 22 er i merket av på kortet! :)

Tur til Glomdalsvatnet!

Sent mandag kveld var det tid for Glomdalsvatnet. På grunn av DNF (Did Not Find) logg på cachen min der inne ble turen fremskynnet slik at jeg kunne få sjekket denne og eventuelt erstattet den.

Jeg og turfølget har en tradisjon med å gå denne turen sammen, noe vi har gjort hver høst de siste årene.

Det var snodig å gå her nå. Trærne var fulle av grønt lauv og landskapet var veldig frodig. Igjen begynte vi å stusse over hvor igjengrodd det var, men vi er litt usikre på om dette kommer av årstiden eller om trær og kratt virkelig har vokst veldig mye siden i fjor høst.

Glomåga hadde stor vannføring. Den turkise elven ble en stor kontrast til det grønne landskapet. At elven er turkis kommer av at den frakter smeltevann fra Svartisen, som du skimter på fjellet øverst på bildet til høyre.

Turen innover tar bare i underkant av en time og er 3,2 km lang fra parkeringsplassen ved den gamle gården på Fisktjørna. Terrenget er slakt oppover, så slakt nedover hele veien innover mot Glomdalsvatnet.

Vel fremme kunne jeg konstatere at cachen var på plass, godt synlig, så de som hadde leta og ikke funnet den, kunne ikke ha leta på rett sted...

Turen var langt fra forgjeves av den grunn; Ranatraskenkortet kunne klippes for 21. gang for min del og for 18. gang for turfølgets del. Nå gjenstår bare 4 klipp, hvorav ett er en times kjøring og 20 minutters spasertur, så samme ruta i retur. Men jeg får ta det også en dag.

Vi tok oss selvsagt tid til en avstikker ned til Marmorslottet. Klokka var blitt over 01:00, men vi måtte jo bare ned å se. Det er alltid knyttet stor spenning til om marmorvingen fortsatt er der. Det var den! Den har klora seg fast gjennom denne vinteren og is- og snøsmeltinga også.

Vannet frådet og støyen var øredøvende. Etter å ha tuslet rundt og tatt noen bilder gikk vi opp til stien igjen og tuslet tilbake til bilen.

Nok en tur med skravling og latter. Vel hjemme igjen viste klokka 03:10, så jeg er glad for at jeg kan sove en stund utover dagen!

Takk for turfølget!

Tur til Blerekan!

Ranatraskenklipp nr 20 for sesongen 2014.

Jeg hadde planlagt en nattlig vandring til Blerekan, tusle opp så snart temperaturene ble levelig og mygg og knott tok kvelden. Men så fikk jeg turfølge og vi starta hjemmefra litt før 20:00. Det tar 1,5 timer å kjøre fra sentrum til startpunktet i Virvassdalen. Klokka ble derfor halv ti før vi begynte å gå. Temperaturen var rundt 20 grader, sola varmet godt ennå.

Vakker myr i solnedgangen.

Terrenget er slakt stigende og så flatt, slik at den 6 km lange turen opp tok bare litt over 1,5 timer. Det var nesten høstfarger over myrene der de badet i sollys. Først gikk vi til den gamle hytta til fiskeforeninga, der klippepunktet var i fjor, men der var det ikke noe klipp lengre. Bare 2 fiskere fra Sundmøre som hadde leid den gamle hytta.

Lyst og vakkert landskap selv like før midnatt.

Vi ble invitert på kaffe og fikk spise matpakke inne i den myggfrie hytta. Veldig kjekt. Fiskerne hadde planlagt å være der en uke og hadde fått godt med både ørret og røy. De fisket og satte fisken ut igjen... ett system jeg ikke helt forstår, men siden de ikke hadde mulighet til å ta vare på fisken, tok de bare opp slik at de hadde til middag. Store fisk, på over 1 kg!

Glødende farger over vannet på turen tilbake - og selvsagt var det ikke så mørkt som det ser ut på bildet.

Vi hadde også fiskestang med, begge to, men min tolmodighet egner seg ikke til fisking. Noen kast gjorde jeg, men det var dårlig med fangst. Turfølget hadde heller ingen fiskelykke til tross for en del flere forsøk enn meg.

Bildet er fra turen opp, i det sola var på vei ned og vi passerte reingjerdet.

Klippepunktet fant vi på den nye hytta til fiskerforeninga. Nytt fint skilt. Der klippa vi sammen for første gang, årets Ranatraskenklipp nr. 20 for oss begge. Turen tilbake tok like lang tid som turen opp. Klokka var blitt halv to på natten før vi var ved bilen igjen. 12 km tur, 3,6 km/t i snitt (litt fort for min smak, men det var greit for denne gang).

Jeg takker for turfølget i dette vakre landskapet!

Tur til Hauknestinden!

Lørdags kveld, etter en lang dag inne på sofaen med dataen, husarbeide av diverse slag og planlegging frem mot neste helg (MEGA event i Umeå), fant jeg ut at temperaturen var såpass lav at jeg skulle legge kursen opp på Hauknestinden. Jeg vurderte en stund å sende sms og høre om noen ville være turfølge, men fant ut at jeg var for sliten i hodet til det, så det beste var nok å gå alene.

Jeg kjørte til Vatnadalen, klokka var 22:00, og fulgte stien mot toppen. 700 høydemeter skulle forseres. Turen har jeg gått noen ganger før, så jeg viste hva jeg gikk til. I fjor hadde jeg turfølge som aldri hadde vært her oppe, det var da skrekkelig varmt og vi brukte 2,5 timer opp.

I går kveld hadde jeg bare meg selv å tenke på. Jeg hadde krim av Karin Fossum i ørene og tuslet opp bakken, ikke bakkene, for det er bare en eneste bakke, 700 høydemeter oppover, fordelt på 3,89 km. Jeg brukte 1 time og 29 minutter opp, hvorav 10 minutter var pauser. Det var 14 grader og klokka var blitt 23:24 når jeg kom til varden.

Bildet fra varden viser hvor lyst det er om natten nå. På veien oppover møtte jeg kun to mennesker med hund og en masse sauer. Det var helt lyd-stille på toppen, bare en bitende kald vind, ergo ingen klegg eller mygg.

Det første partiet av stigningen går gjennom skog, jeg så at det fantes både sopp og store multekart i landskapet omkring, noe som er helt utrolig med tanke på hvor tørt og varmt det har vært her de siste ukene.

Ranatraskenklippepunktet er ikke plassert på varden, men på le-veggen som er satt opp like ved.

Etter å ha klippet kortet mitt for 19. gang i år, satte jeg meg ned bak le-veggen i ly for vinden en liten stund. Utsikten var spektakulær mot fjorden, byen, over fjellene og mot mange fjellvatn i området. Stillheten var total når jeg slo av lydboka jeg hadde i ørene.

Turen ned tok like lang tid som turen opp. Jeg har ett kne som ikke liker slike lange nedoverbakker og innimellom ønsket jeg meg en skiheis som jeg kunne sittet på med ned... *ler* Det er langt fra første gangen jeg har ønska meg det!

Av de 6 klippepunktene som nå gjenstår er det bare ett fjell, Hellerfjellet, som kan plage kneet mitt. De andre; Sauvasshytta, Blerekan, Glomdalsvatnet, Tortenkøta og Fisklausvatnet er greie turer i slakt terreng. Tenk; 6 klipp gjenstår i juli måned. I fjor tok jeg 9 bare i september og det er 2 måneder til utgangen av september...

Ved bilen igjen kunne jeg lese av følgende data på GPS'en;
Klokka var: 00:51
Trippteller: 7,77 km
Bevegelsestid: 2 t og 32 min
Total turtid: 2 t og 56 min
Snittfart: 3.1 km/t
Temperatur 12 grader

Jeg hadde en koselig tur alene, kjente jeg smilte fra øre til øre innvendig - sikkert utvendig også!

Tur til Kvitsteindalstunet!

Etter 3 nattevakter var døgnet passe snudd... og dermed kunne det gjøres en nattlig utflukt til Kvitsteindalstunet! Ei DNT-hytte eid av RanaTuristforening.

Turfølget har en robåt, som jeg har gitt navnet; "MS Søkklekk"... en trebåt som må øses og øses og øses... men altså;

Rundt midnatt ankom vi Kallvatnet, fikk sjøsatt "MS Søkklekk" og satt ting fast så høyt i båten at det ikke ble vått. GPS'en viste at det var litt over 1 mil i luftlinje til Kvitsteindalstunet og vi la i vei. Det var ikke en krusning på vannet og roinga gikk unna, siden det er dobbelt sett med årer og tollgafler.

Etter 3 timer med roing, øsing, fisking (3 ørret) og rundt 500 meter til fots ankom vi målet. Klokka var da blitt 03:10, så vi nærmet oss hyttetunet stille i tilfelle der var folk som lå og sov. Det viste seg at var folk i begge hyttene, tydeligvis mye folk. Jeg hadde planlagt å snike meg inn og få varmet 5 dl vann, men for det første hadde de låst dørene innenfra og for det andre var det så mye rot utover kjøkkenbenker, kjøkkenbord og egentlig overalt ellers, så det ville vært umulig å gjøre en slik operasjon lydløst... Jeg måtte jo ha klatret inn ett vindu og ryddet meg plass ved kokeblusset, noe som ville bråka for mye.

Dermed ble det ikke potetmos og kjøttboller, men vi fikk klippet Ranatraskenkortene og så la vi kursen tilbake til Kallvatnet og "MS Søkklekk". Etter å ha rodd ett stykke og blitt kvitt myggen inntok vi nattmaten ombord.

Like før kl 05:00 dukket sola opp over fjellet og temperaturen begynte å stige. Første delen av turen hadde vi 10 grader, men sola varmet raskt opp. Soloppgangen var nydelig.

En time senere, etter 6 timer på tur, 2.6 mil roing og 5 ørret var vi tilbake ved start. En nydelig tur. Ranatraskenklipp nr 18 er ett faktum. Jeg er strålende fornøyd.

Tur til Slettafjellet!

Fredag var det atter en gang tid for tur. Denne gangen til Ranatraskenklippepunktet på Slettafjellet. Dvs. klippepunktet er ikke på selve Slettafjellet, det er på varden på Steinmurfjellet... noe jeg erfarte i fjor, da jeg gikk helt til Slettafjellet og måtte gå tilbake for å finne klippepunktet... hmmmf...

Det var sol og varmt. Kanskje litt drøyt varmt for en slik tur? Det er en del høydemeter som skal beseires, men vi la i vei med friskt mot fra øverst i Bustneslia.

Vi fulgte stien opp til tregrensa, da ble det smått borte for oss. Både jeg og turfølget forundret oss over hvor mye vegetasjonen har vokst her det siste året. Til og med fjellbjørka begynner å bli stor.

Pausene ble mange, veldig mange. Hver gang vi reiste oss for å fortsette bestemte vi oss for at når vi var kommet opp DIT, da var det ny pause. Ett kjempegodt system som gjorde det levelig å gå oppover og oppover og oppover i varmen. Vi kosa oss og skravla. Utsikten ble bedre og bedre. Vi var lykkelige hver gang vi fant en elv/bekk å fylle vannflaskene i. Når vi gikk over snøen som ennå lå igjen ga vi oss god tid, kuldegufset fra snøen gjorde godt.

Nesten på toppen traff vi to andre turgåere. Det så ut som om de også hadde det varmt i dag, men de smilte og hilste når vi tuslet forbi hverandre.

Vi brukte over 2 timer opp!!! Men langt over en time var pauser. Man skal jo nyte turen! Ja, og ikke minst utsikten.

Ranatraskenkortene ble høytidelig klippet, for 17. gang i år, for min del, turfølget henger bittelitt etter.

Så hadde vi en veldig lang pause på toppen. Spiste masse kjeks og så på utsikten i alle himmelrettninger. Svartisen, Mo, fjordarmene, de andre fjellene vi skal opp på og har vært på. Vi var veldig enige om at vi er heldige her i nord som har ett slikt fantastisk landskap.

Turen nedover gikk litt raskere enn turen opp, men vi tok oss god tid likevel og hadde mange, mange pauser. Ved bilen igjen kunne vi konstatere at vi hadde vært på tur i 4,5 timer hvorav 2 timer og 20 minutter var effektiv gåtid for å gå de 7,3 km turen er. Vi hadde vært på en skikkelig fjelltur med andre ord - og kosa oss masse til tross for at vi var slitne.

Jeg takker så mye for turfølget! Koselig som alltid! :)

Tur til Kubben!

Torsdag kveld hekta jeg Cachebo på bilen og kjørte opp til Umskartjønna. Her fant jeg en fin plass å slå leir og kosa meg i solnedgangen.

Klokka halv tolv hadde jeg mota meg nok opp til å starte på den seige bakken opp til Kubben. Nok ett Ranatraskenklipp ventet. Det er ingenting å legge skjul på; det var ett blodslit opp gjennom skog og myr før føttene traff fjell...

Fint turvær, med 13-15 grader og bare noen få skyer. Utrolig nok var det vindstille her oppe på fjellet. Det har jeg ikke opplevd før, det har alltid blåst ganske mye når jeg har vært på toppen!

Turen opp tok bare rett i underkant av en time. Det er ikke veldig langt, bare så vidt over 2,6 km opp, men de 400 høydemetrene kjentes godt. Det er mulig at dette bare kom av at det var blitt veldig sent om kvelden?!?! Bildet av klippet ble ikke helt klart, siden jeg ikke klarte holde mobilen helt i ro med venstrehanda... :(

Uansett, når man står der oppe og utsikten bare er helt fantastisk, da er turen verd hver eneste meter!

Jeg ble ikke lenge på toppen, bare tok noen bilder og klippet Ranatraskenkortet for 16. gang i år. Jeg er fornøyd med det, men jeg har fått for øret at en konkurrent har 21 klipp nå... og da går det ikke ann å ligge på latsiden!

Ruta jeg valgte, er ikke den enkleste. Jeg burde startet lengre ned i fjellet og fulgt merkingen... slik jeg hadde lovet meg selv å gjøre i år, men nei, jeg valgte "korteste vei til Rom"... som vanlig.... Ikke for det at det egentlig gjør noe, terrenget er oversiktlig og så lenge jeg når målet spiller det ingen rolle.

Klokka kvart på to var jeg tilbake i Cachebo igjen. Sola var gått ned, men det var lyst og varmt fremdeles. Like bortenfor min camp var det 2 bobiler og en campingvogn lengre inn i veien og ved grillhytta var det en combicamp, et telt og en campingvogn (den stod på veien ovenfor). Så jeg var ikke helt alene, selv om jeg bare så vidt så bittelitt av "nabolaget" så hørte jeg at de kosa seg med bål nede ved grillhytta.

Tur til Granneset!

Etter en rask tur til Virvatnet kjørte jeg ned til E6 og hentet Cachebo. Planen var å møte turfølget mitt på Storvollen og gå en rask tur opp til Granneset. Det var overskyet og litt duskregn, så det var supert turvær. Myggen holdt seg unna og vi kunne bare tusle oppover bakkene.

På grunn av regnet var landskapet ekstremt grønt. Virkelig frodig! Tåka lå godt ned i fjellene, men ikke så langt ned som vi gikk.

Denne gangen var ikke planen å gå lengre enn til Granneset. Siden jeg hadde vært på en tur tidligere på dagen, laga vi oss litt varm mat inne på gården før vi tuslet tilbake igjen. Selvsagt etter å ha klippet Ranatraskenkortet for 15. gang i år.

Jeg holdt på å glemme å ta bilde av gården da vi skulle gå tilbake, så jeg fant en ny fin vinkel; fra låven. Nydelig her oppe nå. En ting må nevnes; i følge hytteboka hadde det vært en gjeng tenåringsjenter her oppe bare noen dager tidligere... jeg har ALDRI sett gården så ren og pen som nå!!! Så de jentene hadde virkelig lagt flid i rengjøringa!!! Så flott at Statskog har gården stående åpen - og at en så ung venninnegjeng legger turen opp hit og i tillegg ordner så fint etter seg.

Vi hadde bestemt oss for å gå å se på Bredekforsen, for den hørte vi buldre noe enormt. Vannet hamret nedover, vannspruten stod høyt, støyen var øredøvende og det var spektakulært å se på. Jeg lurer på hvor mange liter vann som renner nedover her på ett minutt?!?! Det kan ikke være få!

På grunn av tåka kunne jeg bare så vidt skimte litt av gården Bredek på andre siden av elva. Vanligvis ser man hele gården godt herfra.

Siden vi ga oss igjen på Granneset i over 1,5 timer ble klokka halv ti før vi var ved bilen igjen. Det hadde vært en veldig, veldig fin tur.

Jeg kjørte Corsa og Cachebo hjem igjen og fikk til å parkere utenfor huset på ett vis...

Jeg regner med at jeg ikke blir hjemme så veldig lenge, så alt står klart til ny tur når jeg bestemmer meg for det! :)

Tur til Virvatnet!

Etter å ha tilbragt natta i Cachebo like sør for Krokstrand, sammen med turistene, lot jeg Cachebo stå og kjørte opp til Polarsirkelsenteret. I ett fryktelig regnvær byttet jeg ut den ødelagte cacheboksen der oppe og stakk innom Polarsirkelsenteret for å kjøpe en bitterliten souvenir.

Valget falt på liten lomme for å ha småpenger i. Kjekt å ha hengende i Cachebo, til bomveier og sånn.

Etterpå kjørte jeg opp Virvassdalen. Det regna noe så helt vanvittig mye, men jeg tenkte at det fikk gå, jeg har jo goretex-klær! Like før jeg kom frem til demningen sluttet det brått å regne, skylaget lettet litt og når jeg parkerte var det ett og annet solgløtt.

Jeg tok bare med meg en liten "hoftesekk" og la i vei innover mot Virvatnet. Siden jeg har vært her mange ganger før så vet jeg at det er litt over 5 km å gå - og helt flatt terreng.

På parkeringsplassen stod det flere biler, 4 svenske og 2 norske. Likevel traff jeg bare en mann med to hunder på turen. Stakkars hundene. De kunne ikke løpe løse siden han bare var "barnevakt" for dem og fjellet er fullt av rein og ryper med unger. Han turte ikke slippe dem løse. Det hadde ikke jeg heller tatt sjansen på.

Landskapet var grønt og fint. Stien var ganske våt flere steder enn vanlig (jeg går jo bare hit på høsten, vanligvis), men ikke verre enn at jeg holdt meg høvelig tørr på beina. Jakken hang på sekken hele tiden og jeg kunne gå i t-skjorte. Fint turvær.

Vel fremme ved DNT-hytta kunne jeg klippe Ranatraskenkortet for 14. gang i år. Jeg gikk inn og signerte hytteboka, sjekket at cachen var på plass, spiste litt og så startet jeg på turen tilbake.

Vannføringa i elva var betydelig. Det virkelig buldret under broen. Tidligere har jeg bare sett vannet renne sakte nedover her. Det tyder på stor snøsmelting i høyfjellet, noe som er logisk med de temperaturene som har vært her i nord de siste ukene.

Totalt var turen 10,5 km lang. Jeg brukte 2 timer og 20 minutter + 20 minutters pause på hytta.

Jeg hadde tenkt å ta klippet på Blerekan på vei ned, men klokka gikk fort og jeg hadde andre planer på ettermiddagen... så da får Blerekan vente til en annen dag!

Jeg drømmer om fjellet i sommervarmen!

* Polarsirkelen sommeren 2010 * 

Jeg ble akutt syk på torsdag ettermiddag, noe som har medført at jeg må holde meg inne i det nydelige været vi har her i nord. Jeg fikk en akutt betennelse i ansiktet som utviklet seg fryktelig fort. Dermed ser jeg ut som elefantmannen og huden tåler ikke sollys i det hele tatt.

Derfor har jeg sittet mye å se gjennom gamle bilder og redigere noen av dem. Nytt overskriftsbilde til bloggen laget jeg også. Jeg vet ikke om jeg synes det ble helt bra, men jeg lar det være slik noen dager, så får jeg se. I tillegg har jeg brukt mye tid lese på alle bloggene jeg ikke har fått tid til å oppdatere meg på i sommer. Og så har jeg sovet og sovet...

Jeg har studert kart og drømt meg bort i turer. Det er så vanvittig mange turer jeg har lyst til å dra på, men jeg fatter ikke hvordan det skal bli tid til alt. Når jeg i tillegg blir liggende værfast inne med feber og betennelse, ja, da "klør" jeg i alle fall etter å komme meg ut på tur.

Den grove planen fremover er de 12 Ranatraskenklippene som gjenstår, Lyckseletur, MEGA event i Umeå, GIGA event i Munchen, tur til kysten noen dager, noen fjellcacher, fiske i fjellvann... Ja, som dere skjønner; jeg har IKKE tid til å være syk!

Håper dere koser dere i sola, alle sammen!

Tur til Heramsvarden!

Etter å ha vært på Hammertjønna, fortsatte jeg og turfølget mitt mot Heramsvarden. Det var fin sti å følge ett godt stykke på vei, klokka passerte midnatt og vi hadde godt over 20 grader.

Den ruta vi gikk nå hadde jeg aldri gått før, men turfølget mitt hadde gjort det, så han husket sånn høvelig hvor vi skulle gå og ta av fra stien. Vi tok av litt tidlig, men det gjorde ikke noe, for terrenget er rimelig flatt og veldig oversiktlig.

På veien holdt vi nesten på å tråkke på en rype som prøvde å passe godt på ungene sine, de små løp av sted i alle kanter og rypemor løp langs bakken og spilte skadet for å få oss vekk fra ungene. Vi var raske å komme oss lengst mulig vekk fra dem, slik at hun slapp å være så redd.

Vel fremme ved Heramsvarden var utsikten formidabel, som alltid. Himmelen glødet, litt vind holdt myggen sånn høvelig borte og vi tok oss tid til en kort rast bak en liten fjellskrent.

På bildet til høyre vises det litt bedre at vi har det lyst her hele døgnet. Vi snakket mye om hvor heldige vi er som har det slik, med lyset som gjør at det ikke spiller noen rolle når på døgnet vi drar på tur. Det er spesielt bra nå som temperaturene er så ekstremt høye på dagtid. Når det er 30 grader er jeg så slapp at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst, egentlig....

På vei tilbake fra klippepunktet oppdaget jeg plutselig at sola kom opp over fjellet igjen. Klokka kunne vel være rundt halv tre, natt til torsdag. I løpet av ett kvarters tid var hele sola kommet frem over fjellet og vi følte bare at energien virkelig kom som en skikkelig innsprøytning i kroppen.

Totalt var turen i overkant av 12,5 km og vi gikk ganske rolig og brukte 4 timer og 45 minutter inkl flere fotostopp.

Årets 13. Ranatraskenklipp er avmerket på kortet og jeg er veldig fornøyd med det. Nå er det tid for legebesøk og jeg får virkelig håpe legen i dag kan hjelpe meg, siden legevaktslegen i går bare konkluderte med ørebetennelse og influensa... noe som bare ikke kan stemme....

Tur til Hammertjønna!

I skrivende stund sitter jeg og venter på at det skal bli tid å dra til legen. Jeg er blitt syk, hovnet opp i ansiktet og føler meg helt elendig. Men jeg tenkte jeg skulle fortelle om mine siste to turer. Den første gikk til Hammertjønna på onsdag.

Jeg og turfølget mitt startet sent, klokka var vel rundt 23:00. Det passet utmerket siden jeg skulle snu døgnet fordi jeg skulle på jobb kvelden etterpå og samboeren til turfølget var på nattevakt. Så vi la i vei. Turen opp dit er ikke lang, men vi ga oss god tid fordi vi smått måtte stoppe og snu oss for å se på solnedgangen.

Som vanlig er det ingen mulighet til å fange både solnedgang og det faktum at vi har godt dagslys hele natten, men jeg kan love dere at det var ett spektakulært skue.

Ranatraskenkortet ble klippet for 12. gang i år. Jeg har aldri hatt så mange klipp på denne tiden av året før, så noen turer bør jeg vel spare til høsten. Om det nå skulle bli mange flere klipp i løpet av sommeren, så har jeg ennå noen fine fjellcacher jeg kan ta utover høsten.

Vi tok ett klipp til og tilbake fra det, hadde vi sett soloppgangen og Hammertjønna lå og badet i morgenlyset kl 03:30.

Fortsettelse følger....

Tur til Raudfjellet!

Mandag kveld ved 23:30 tiden var temperaturen såpass lav at jeg fant ut at jeg skulle ta meg en liten fjelltur. Valget falt på Raudfjellet (eller Raudsandhaugen, som noen kaller det). Ikke en alt for lang tur, men likevel en stor dose høydemetere å komme seg opp og ned. Litt over 300 av dem.

Siden det er dagslys hele døgnet her i nord nå, så spiller det ingen rolle om man drar på fjelltur kl 12 om dagen eller kl 12 om natta. Det er like lyst uansett. Bare så dumt at det ikke lar seg gjøre å fange det med kameraet på mobilen... (avsporing)

Turen er bare 5 km lang, halvparten gjennom skog og myr, halvparten på fjell. Vanvittig flott utsikt her denne natta. Sollyset glødet i horrisonten - og ganske mye vind holdt myggene unna.

På bildet ser det ut som om det er mørkt, men det er det ikke, bare sollyset i bakgrunnen som gjør det vanskelig å ta bilde...

Årets 11. Ranatraskenklipp er ett faktum, kortet ble faktisk klippet kl 01 om natta. Jeg vurderte en stund om jeg skulle ta en topp til, men fant ut at det var best å komme seg hjem og i seng.

Ranatraskenklippene er ikke så høyt prioritert på denne tiden av året, men ett og annet er greit å ta innimellom alt det andre. Fokuset på geocaching er stort for tiden, jeg nærmer meg 3.000 funn med stormskritt.

Jeg håper dere alle har en super sommer! :)
Her i nord smelter vi i 30 varmegrader...

Tur til Risfjellet!

Vel hjemme etter to uker på cachejakt, var det bare å stålsette seg i varmen. Flere Ranatraskenklippepunkter ventet og valget falt på Risfjellet i kveld.

For en tid tilbake snakket turfølget mitt med grunneieren og vi fikk lov å kjøre opp til gården hans å parkere for å gå derfra. Så det gjorde vi. Men grunneier var tydeligvis ikke hjemme, for en rimelig dritsur fyr dukka opp og lurte på hva vi gjorde der... til tross for forklaringer om hvem, hva og hvor vi skulle, så var det ikke en eneste hyggelig fiber å spore hos den mannen. Jeg har aldri noensinne i min turkarriere opplevd noe så lite hyggelig! Det var så lite hyggelig at det ble komisk!

Vel, vi brydde oss ikke veldig, vi hadde fått lov av eieren, så vi gikk opp skogsbilveien. Nydelig terreng å gå i, grønt og fint, 26 grader og strålende sol. Ja, og selvsagt var vi middag for omkring 24 millioner mygg og klegg...

Oppe på fjellet var det litt vind i luften, så de flyvende krapylene måtte finne seg mat noen andre steder enn på kroppene våre.

"Den russiske romstasjonen" som egentlig er ei gammal radiomast, står fremdeles som en skruptur oppå fjellet - og det er her klippepunktet er. Dette ble årets 10. Ranatraskenklipp og jeg ligger godt an i forhold til årene før. Bare 15. klipp igjen. Men jeg har konkurrenter foran meg - og jeg innser at jeg ikke blir alene om å klare alle klippene i år. Men det er flott at flere og flere får opp øynene for denne aktiviteten! ;)

Fra Risfjellet er flott utsikt over Rana, til tross for at man bare er litt over 500 meter over havet... Jeg tror det er første gangen jeg er der oppe på sommeren, før har det vært høst eller vinter.

Fra vårt startpunkt var bare turen litt over 5 km og 300 høydemeter, så det er ikke så veldig langt. MEN jeg kommer ALDRI til å velge denne ruta flere ganger. Neste år blir det fra Hauan, slik som i fjor høst, 4 ganger så langt, men derfra er det flott å gå og INGEN grinete gubber!!! ;)