tirsdag 11. januar 2011

Parforhold for en hver pris?

Innimellom undres jeg på om enkelte ønsker å utslette seg selv helt. Å bli værende i et parforhold til tross for at man ikke trives og ikke har et ømt og kjærlig forhold til partneren. Ønsker de virkelig ikke noe bedre for seg selv?
Jeg tenker på helt vanlige parforhold, ikke dem med fysisk og psykisk missbruk. Kvinner og menn som blir slått av partnerene sine, de har et særiøst problem, og trenger alvorlig hjelp. Det ønsker jeg ikke gå inn på. Det blir for komplisert. Jeg ønsker å belyse de andre forholdene. De helt ordinære, der kjærlighets-lyset bare er slukket.

Når jeg tenker på alle de som møter hverandre i slutten av tenårene, begynnelsen av tjueårene, og som ikke er verken ferdig utdannet eller ferdig "vokst" mentalt. Hva er vel sjansen for at disse to skal vokse i samme rettning? Fortsette å trives sammen, elske hverandre, dele interesser, ønsker og håp for fremtiden? Vi utvikler oss hele livet, men jeg tror den største utviklingen av voksenlivet skjer i løpet av tjueårene.

Hvem av oss er vel den samme personen i dag som vi var som tenåring eller tjueåring? Jeg tror det er veldig få. Vi påvirkes av omgivelsene, den utdanningen vi tar, den jobben vi får og samfunnet generelt. Våre ønsker for fremtiden, våre behov og våre interesser endrer seg. Eller kanskje de ikke endrer seg, men at vi i begynnelsen av voksenlivet tror vi kan tilpasse oss den andres drømmer, interesser og ønsker? Og likevel være lykkelige. Klart noen kan det. Men hvis ikke?

Og en dag sitter man der, innser at livet raser fremover, årene går, og man har ikke fått utløp for noe av de drømmene man selv har. På en måte bare levd noen andres liv. De fleste av oss har nok behov for å realisere oss selv, noen av våre drømmer og dyrke noen av våre interesser. Det må være lov. Ikke alle partnere ser verdien i at den andre må få gjøre sine ting, leve sitt liv, og dermed faller man inn i et spor - lever et liv fult av den andres ønsker.

Ja, og noen velger å realisere seg selv. Tar de reisene de har drømt om og som partneren ikke skjønner poenget med. Kjøper drømmebilen, til tross for at den ikke er beregnet på den familien man har, bare for sine egen del. Drar på jenteturer eller gutteturer, hvor alt som skjer - skal bli innen reisefølget. Hva har skjedd da? Da tror jeg man er kommet så langt at man lever man hvert sitt liv, i et kollektiv, i et hus - hvor man tar vare på felles barn, klipper plenen, pusser opp og kanskje til og med har separate soverom. Hvor selvutslettende er vel det? Fortjener du ikke å oppleve ekte kjærlighet på nytt, når lyset har slukket for det forholdet du lever i? Skal man "holde ut" bare for at ikke barna skal oppleve en skilsmisse?

Et forhold hvor kjærligheten har forsvunnet på veien, trenger slett ikke være et opprivende krangle-forhold, det kan ha blitt en vane. Man tørr ikke bryte ut fordi man vet hva man har, men ikke hva man får. Man tørr ikke ta steget ut i det ukjente.

Og jeg vil ikke gå inn på hva jeg synes om forhold som fortsetter til tross for utroskap. Sånne parforhold forstår jeg heller ikke.

Ingen vet hva som befinner seg på den andre siden av gjerdet. Kanskje er ikke gresset grønnere, kanskje er det det? Hvem vet? Men de som sitter i et "vane-forhold", og kanskje utsletter seg selv og sine drømmer, de gir jo ikke seg selv en sjanse til å realisere seg selv.

Nå har ikke jeg sagt at ALLE par utvikler seg i hver sin rettning med årene. Jeg kritiserer heller ikke de som velger å leve sammen i et "kollektiv". Jeg bare forstår det ikke. Kanskje fordi jeg selv har vært der? Og funnet lykken på nytt med noen som deler mange av mine interesser, ønsker, drømmer og håp for framtiden? Min form for selvrealisering, er min. Din form for selvrealisering, er din. De kan være helt forskjellige, men likevel er min form riktig for meg. Din form er riktig for deg.

Jeg har sett mange par som har funnet hverandre i ungdommen, og som virkelig oppriktig elsker hverandre 60 år etterpå. Deriblandt mine besteforeldre. Selv om samlivet til alle par er fult av problemer og utfordringer som popper opp til stadighet, så er det en del av livet. Alle forhold (også venninne/venneforhold) har sine utfordringer innimellom. Dette er ting man bør jobbe seg igjennom, og de fleste gjør det.

Det er ikke dette som er poenget mitt, det er de forholdene som har mistet den oppriktige kjærligheten. Forelskelsen blir borte etter hvert hos de fleste, og går over til en dypere følelse av kjærlighet og tilhørighet. Men noen ganger blir denne følelsen borte med årene. Alle fortjener å oppleve ekte kjærlighet på nytt, dersom den er blitt borte i forholdet de er i. Og i 2011 skulle vel det være mulig?

Til alle oss som har funnet en felles plattform, elsker hverandre og deler interesser, drømmer og håp; vi er vanvittig heldige!

Til alle de som tviler, tenker, savner og ønsker å føle seg ekte elsket igjen. Som skulle ønske de kunne realisere seg selv - men ikke kan det i det forholdet de er i; det finnes en verden av muligheter!

Jeg ønsker alle sammen lykke til på reisen i kjærligheten!
Takk for oppmerksomheten!!!

4 kommentarer:

  1. oj, så fantastisk bra skrevet !!!
    og ufattelige sanne ord !
    - kjenner meg igjen i en del, men velger å ikke gå inn på akkurat det på hele verdensveven ;)

    smask og klem til deg Siv Anita ! Gleder meg hver dag til å lese innleggene dine :)

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Aina! Morro å ha noen som følger med bloggen min, og finner det jeg skriver sannt, provoserende, morsomt eller som en tankevekker!

    Er veldig mye rart jeg går rundt og funderer over, og med bloggen har muligheten til å dele mine mange funderinger fått utløp... ;-) På godt og vondt... ;-)

    *SMASK* tilbake!

    SvarSlett
  3. Denne må jeg bare komentere for disse tankene har jeg sittet med også mye i det siste. Hvorfor holde i sammen bare for å holde sammen? Tror mange holder sammen, fordi de føler at de bare har hverandre og er redd for å være alene. Hvis de bare kan føle seg lykkelig med dette, så må de jo få lov til det, men som deg, så forstår jeg svært lite av slike forhold, men vi er alle forskjellige og har forskjellige ønsker for livet.

    SvarSlett
  4. Takk for kommentaren, Sylvi!

    Det er en veldig sann tanke du kommer med, mange holder sammen fordi de føler at de bare har hverandre. Men om man er i et forhold hvor kjærligheten er borte, da er man vel alene - i et forhold.

    Noen holder også sammen av økonomiske hensyn, fordi de tror at de ikke vil kunne klare med å leie en leilighet eller kjøpe et hus alene. Og i dagens samfunn, hvor det er lagt opp til to inntekter, er det en forståelig tanke. MEN siden så veldig mange lever alene, i egne hus og leiligheter, så er det bevist at det er mulig!

    Men bingo; alle må gjøre som de selv vil!!!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!